Happyface.
Akkurat nå som jeg trodde at alt var i ferd med å gå under, igjen, så gjorde det ikke det. Men jeg står ennå på kanten og vipper, så ikke rør meg nå. Jeg kan falle over.
Hvorfor kan jeg ikke lære meg å smile, og mene det? Hele tiden. Slutte å være falsk, en kopi av noe som ikke finnes.
Jeg vil være en glad meg.
About this entry
You’re currently reading “Happyface.,” an entry on tuocina
- Published:
- 2 februar 2008 / 10:22 pm
- Category:
- Et veldefinert ego
- Tags:
No comments yet
Jump to comment form | comments rss [?] | trackback uri [?]